Gripende og inntrengende fra Tsjetsjenia

Dagsavisen: Det skrives kort og godt ikke bedre noveller i dag.

Bergens Tidende: I likhet med forfattere som Joseph Heller og Kurt Vonnegut viser Mutaev hvordan krig best skildres gjennom surrealistiske grep der fiksjon og virkelighet prøves mot hverandre. (...) ...et høyst leseverdig knippe fortellinger om et skrekkvelde i humanismens fravær.        

Les hele anmeldelsen her

Adresseavisen: Fin og variert samling noveller, med en lysere undertone enn i debuten (Kuntas skygge)

”Utvilsomt et mesterverk innen moderne europeisk litteratur”, skrev Aftenpostens anmelder om Musa Mutaevs første samling tsjetsjenske fortellinger, ”Kuntas skygge” (2007). Nå kommer Mutaev med et nytt bind fortellinger fra tsjetsjensk kultur, historie og samtid, og med ytterligere alen lagt til sin litterære vekst. ”Inntil morgendagen kommer” er blitt en gripende og inntrengende bok, og tittelen indikerer kanskje en viss optimisme.

Den tsjetsjenske historie er dramatisk, helt opp til våre dager. Krig og brutalitet har vært en rød tråd i forholdet til Russland, Sovjet og Russland igjen. Denne erfaringen finner naturlig nok en klangbunn i Musa Mutaevs fortellinger. Men hans perspektiv er videre, og i ”Inntil morgendagen kommer” han lodder også dypt i den tsjetsjenske, islamske kulturen. I en av fortellingene, ”Vanære”, skildrer han arbeidet til såkalte shariagarder i dagens Tsjetsjenia: En ung vakker kvinne blir utsatt for æresdrap og begravd levende av sin egen familie, etter å ha blitt avslørt i å ha et fysisk kjærlighetsforhold til en eldre, gift mann. Mannen går også en ublid skjebne i møte.

Musa Mutaev kom til Norge som fribyforfatter i 2004, direkte fra en flyktningeleir i Ingusjetia, og bor og arbeider nå i Trondheim. Han skriver på tsjetsjensk, og tekstene hans blir først oversatt til russisk før de finner sin endelige form i Alf B. Glads gode norske oversettelse. Den norske utgaven er tekstenes originalutgivelse.

Dette omfattende oversettelsesarbeidet ville knapt vært mulig uten velvillig økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk Kulturråd

Med Broad Ways Burgher fullfører John Hollen den historiske romantrilogien om norsk utvandring til Nederland og deretter til de nederlandske besittelser i Amerika på 1600-tallet. De første bindene, Dødens gjøglere (2005) og Mammons barn (2007), ble møtt med rosende kritikerord, og betydelig interesse fra et faghistorisk miljø som i svært liten grad har interessert seg for dette kapitlet i norsk utvandrerhistorie.

I trilogiens siste bind møter vi den knapt tredve år gamle Hans Olsson idet han sommeren 1660 går i land i Ny Amsterdam. Som kompanjong i det amsterdamske handelshuset Visser, har han nå ansvaret for å ivareta handelshusets interesser på den andre siden av storhavet. En dramatisk tid venter, privat, sosialt, forretningsmessig og politisk. Hans kristne tro blir utfordret daglig, men han vil opp og frem i det nye landet, som Hans etter hvert betrakter som en Edens hage.    

Romanen slutter i 1692, med den respekterte burgher Hans Olssons refleksjoner over et mangslungent og rikt liv, nå godt plassert i sitt velstående hjem på Broad Way, hovedgaten på sørspissen av Manhattan. 

Om ”Dødens gjøglere” 2005:

Aftenposten: Han overbeviser stort. Hollen turnerer (...) med gjennomført sikkerhet og konsekvens. Forsøket på å ta København i 1659 ender (som kjent) med en katastrofe for den svenske hæren. Skildringen av de redslene som utspiller seg utenfor bymurene, er noe av det beste jeg har lest av denne type litteratur.

 Om ”Mammons barn” 2007: 

Aftenposten: Det mest slående med ”Mammons barn”, som ved forrige bok, er Hollens evne til innforlivelse med 1600-tallets idéverden og mentalitetshistorie. (...) John Hollen holder koken. Trilogien tegner fint.

 Adresseavisen: Romanens mest interessante partier er fokusert på 1600-tallets kunst- og filosofiverden. (...) Scenene der Hans møter maleren Rembrandt er kostelige; her fletter Hollen inn kunsthistorie i spann med to forskjellige menneskers oppfattelse av tiden de lever i. Spennende!

Dagbladet: Humoristisk, gjenkjennelig og skremmende om en lærers hverdag.

Adresseavisen: Morsom, syrlig, men også en varm tilstandsrapport fra norsk skolehverdag. Trondheimslæreren Espen Lund (har) skrevet en liten bok med små, treffende kapitler; en vitaminpille som bør leses av flere enn hans kolleger på lærerværelset.

                                                                            Les hele anmeldelsen her

Bladet Utdanning: ‘Litt på ½ tolv’ er ei morsom bok som får leseren til å dra på smilebåndet, ikke bare en gang, men flere. Jeg unner virkelig lærerne å lese den. Kanskje den også kan gi tips til en planleggingsdag for ettertanke og debatt. Men enda viktigere tror jeg det er at byråkrater og politikere får ‘Litt på ½ tolv’ i julegave, med ordre om å lese den. Da først forstår de kanskje hvorfor Norge ikke er på topp i PISA-undersøkelsen.

                                                                 Les hele anmeldelsen her

Høgskoleavisa:  ’Litt på halv tolv’ (…) burde vært pensum på lærerutdanninga, og ikke minst i skoleadministrasjonen.

Møt Erling, en trettiseks år gammel lærer i barneskolen. Han er hovedpersonen i denne samlingen skjønnlitterære kåserende fortellinger fra norsk skolehverdag, sett med en lærers øyne.

I disse øynene er elevene selvsagt viktige og en naturlig del av skolens liv, men enda viktigere er lærerne, deres gleder og ikke minst sorger. Erling ser gjerne ikke lenger enn sin egen nesetipp. Litt på halv tolv er en bok fylt av humor og velutviklet selvironi. Bokens forfatter, Espen Lund, selv en erfaren lærer i norsk barneskole, er glad i sitt yrke og sine kolleger, men som det heter: Den man elsker, tukter man! Piskesnerten svir riktignok ikke med det samme, den kiler heller lattermusklene, men så siger kanskje en selvkritisk refleksjon inn.

Ifølge Erling er mange læreres hverdag fylt av flere sorger enn gleder. Derfor blir lærere fort slitne. Blant annet må de gå på mange møter, for å diskutere store og små spørsmål, fra omfattende læreplaner til hva slags type blyanter skolen skal bruke. Her er et bilde av den omfattende møtevirksomheten i forkant av skoleårets start: ”Vi bruker dagene før elevene kommer til å legge planer. Vi legger timeplan, halvårsplan, romplan, inspeksjonsplan, aktivitetsplan, ukeplan, individuelle planer, prosjektplan og ikke minst: kaffekokingsplan. Det finnes ikke noe som ikke kan planlegges av oss lærere. Kollega Mette planlegger også sitt privatliv i løpet av disse dagene. Hun lager frisørplan, handleplan, vaske huset-plan og juleforberedelsesplan”. 

Aldri før er skolens hverdagsliv skildret på en slik munter måte i en bok. Her er skolelivet bakenfor alle politiske skolereformer og pedagogiske (mote)retninger. Her møter vi prakteleven og urokråken, som helst vil sitte på toppen av et skap mens undervisningen pågår. Her er den engasjerte læreren, som vil det beste for elevene, og lærere som er mest opptatt av om kaffen er klar på personalrommet og alt som er skjevt og skakt med skolen og rektor.

Espen Lund er en glimrende forteller - med selvironi, glimt i øyet og et skarpt blikk for hverdagens hendelser i norsk skole. Blikket hans fanger inn klasserommet, skolegården, lærerværelset og kontaktpunktene mellom skole og hjem. Litt på halv tolv kaller på latteren, og maner til ettertanke. Den kan skape debatt. Skolen er en institusjon vi alle har et forhold til, som elever, foreldre, ansatte. Derfor angår denne boken oss alle.

Litt på halv tolv bør være et apropos til debatten om kvalitetsnivået i norsk skole. Den er ingen fagbok, men god lesning, rett og slett. Boken henvender seg til alle som har lært å lese.

Håkon Bleken med penn og pensel 

Dagbladet: Behersker ordets kunst.

Håkon Bleken er en av Norges fremste og mest markante billedkunstnere. Han er også en glimrende aforistiker, med en skarp og ofte nådeløs penn. Nå har han samlet sine beste aforismer og et representativt og rikt utvalg malerier og grafiske trykk i bokform. Boken “Avtrykk. Ord. Bilder” er et kunstverk i seg selv.

Her møter vi ikke bare billedkunstneren Håkon Bleken, som gjerne blir kalt en litterær maler, fordi han ønsker å fortelle historier i arbeidene sine; her trer også den poengterte skribenten, aforistikeren, frem.

I bokens forord skriver Håkon Bleken om forskjellen mellom maleriet og teksten som uttrykk, og antyder at i teksten står kunstneren kanskje enda naknere frem. Boken inneholder aforismer og tekster om livets vilkår, og om kunsten og kunstnere. Håkon Bleken kan være krass med sine ord, men også humoristisk. Selvironien er befriende til stede, for eksempel her:  

Jeg må hvile på mine laurbær, sier mange,
men det kan jeg ikke, for de stikker sånn.

 Å lese Håkon Blekens tekster sammenstilt med bilder i en spennende form, vil kunne åpne for større forståelse og innsikt i hans kunstneriske univers og samfunnsengasjement.

I en alder av 78 år erkjenner han også at han selv er kommet såpass langt i livet at det er på tide å foreta en opprydning, og en oppsummering. En av konklusjonene er:

 Det gjelder å leve
slik at man greier å dø.

“Avtrykk. Ord. Bilder” er Håkon Blekens andre bok. Communicatio Forlag hadde gleden av å utgi boken“Mellom fargene. Nedtegnelser” i 2002.

Om denne boken skrev pressen:

“Den fremragende billedkunstnerens bok er fylt av nedtegnelser gjennom mange kunstnerår, i form av aforismer og meninger. Treffende, tankevekkende og ikke sjeldne beske. Bleken kler av og på samfunnstrekk han liker og misliker. Illustrasjonene gjør dette til en bokperle”.

Harald Stanghelle, Aftenposten

“…en rikdom av spennende iakttagelser, finurlige funderinger og drømmeaktige ‘stream of consciousness’-tekster. Den magiske realismen overrasker ikke med tanke på kunstnerens forankring i surrealismen. Høydepunktet er ‘Vandring med Munch’, som sier mye om å se. Ellers kan også kunstneren være bitende ironisk når det gjelder fenomener og holdninger i det kulturfattige og nyrike Norge. Bra ernæring!”

Harald Flor, Dagbladet

Spesialtilbud

Communicatio forlag har gleden av å tilby et signert eksemplar av Håkon Blekens bok ”Avtrykk. Ord. Bilder” sammen med to eksklusive grafiske trykk, nummerert 1 – 100/100, format 18 x 26 centimeter. Trykkene er ikke innrammet.

Pris: 3. 000 kroner.

I tillegg kommer eventuelle fraktomkostninger.

Bestilling skjer ved henvendelse til forlaget. Klikk på ”Bestilling” i venstre felt på denne siden.

Biografi om teatersjef
Henry Gleditsch (1902 – 1942)

Adresseavisen:  Heltedrama i tre akter.

Communicatio Forlag har gleden av å presentere den første biografi om Henry Gleditsch, teatersjefen ved Trøndelag Teater i Trondheim som ble arrestert og skutt av den tyske okkupasjonsmakten 6. – 7. oktober 1942. Han ble knapt 40 år gammel.

Denne boken er et pionerarbeid.

Forfatteren Thoralf Berg er teaterhistoriker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Henry Gleditsch ble stående som den fremste representant for norske teatres motstandskamp under den andre verdenskrig, et tema som er sørgelig underbelyst i den historiske litteraturen. Han var den mest opposisjonelle av alle norske teatersjefer, og kom derfor til å spille en nasjonal lederrolle i teatrenes motstandsarbeid. Og han betalte en høy pris for sin innsats.

I biografien ”Henry Gleditsch. Skuespiller. Teatergründer. Motstandsmann” tegner forfatteren Thoralf Berg et levende portrett av Henry Gleditsch, som ble skutt ved Falstad konsentrasjonsleir sammen med ni andre sonofre fra Trondheim. Gleditsch, oppvokst i en lektorfamilie på beste vestkant i Oslo, startet som skuespiller, og spilte på ulike scener i hovedstaden, i Bergen og i Trondheim. Han ble gjerne brukt i sjarmørroller. I 1937 fremsto han som teatergründer, mannen som fikk Trøndelag Teater på bena på permanent basis. Teatret fyller derfor 70 år høsten 2007.

Da Norge ble okkupert 9. april 1940, var Henry Gleditsch fra første stund i tottene på okkupasjonsmakten. Hans kontinuerlige provokasjoner og faste motstandsholdning gjorde ham mislikt blant NS-medlemmer og den tyske okkupasjonsmakten. Trondheims befolkning elsket og beundret ham. Biografien gir en inngående skildring av denne livsfarlige balansegangen på slakk line. At Henry Gleditsch til slutt ble arrestert, kan umulig ha kommet som en overraskelse på ham selv.

Forfatteren dokumenterer nye opplysninger om hvem som var drivkraften bak arrestasjonen og henrettelsen av Henry Gleditsch. Disse opplysningene vil nok komme overraskende på mange.

Ergoterapi for
barn med
cerebral parese
Tekstutdrag